Vi klarte det

Vår lille tulle hadde kolikk-symptomer, og jeg fikk tidlig brystbetennelse fordi hun ikke klarte tømme brystet, noe som endte i en antibiotikabehandling som igjen endte med sopp på brystene. Der satt jeg med over 40 i feber og en baby som ikke sluttet å gråte og bare ville ligge på puppen, med nipler så såre at jeg satt å bet tennene sammen mens tårene presset på hver gang jeg ammet.

Hver eneste gang var det ganske utmattende og håpløst å stadig høre fra fagfolk som jordmødre og helsesøstre at dette går seg til fordi ammetaket er bra nok. «Dette er en tilvenningssak». Uke etter uke.

Jeg oppsøkte en lege for å ta en titt på tungebåndet, men hun var mer opptatt av å fortelle meg: «sånn er det å ha barn» ang. kolikk-symptomene til frøkna.

Jeg ammet så mye jeg klarte, og så langt melkelageret holdt. Pga. brystbetennelse mistet jeg melken helt i det ene brystet, og pga. smerter ved amming grunnet sårhet og sopp måtte jeg ta litt ammepauser og heller gi flaske, som gjorde at melkeproduksjonen dabbet ennå mere av. Jeg pumpet så mye jeg fikk til, men med en baby som gråt 24/7 var det ikke enkelt.

Jeg prøvde ammeskjold, men uten så mye hell i bedring for noen av oss. Måtte gi mye mme for at frøkna skulle få i seg nok melk. Jeg rådførte meg flere ganger med helsestasjonen som var helt fantastiske og forståelsesfulle, men skjønte ikke så mye av hvorfor de heller.

Jeg hadde en magefølelse på at noe ikke stemte, og slo meg derfor ikke til ro med at: «det er bare sånn det er å ha barn». Jeg jobbet derfor på spreng for å prøve ut ulike ting. Verken kiropraktor og fysioterapaut fant noe, og heller ikke legen på helsestasjonen.

Jeg måtte selv finne ut av at stramt tungebånd var en faktisk greie, jeg ble medlem i gruppen «norsk støttegruppe for stramt leppe- og tungebånd» . Etter dette dro jeg nok en gang til helsestasjonen og spurte om stramt tungebånd. De visste ikke, kunne kanskje se litt sånn ut, men kompetansen deres lå ikke der, så de turte ikke si sikkert.

Jeg fikk en henvisning til øre, nese, hals – men tok rådet til Facebookgruppen der flertallet anbefalte meg å dra privat. Avbestilte timen hos øre, nese, hals og dro direkte til en privat klinikk i Oslo og fikk henne undersøkt og klippet på stedet. Fikk beskjed om at hun var et veldig godt eksempel på barn med ekstremt kort tungebånd, og at det var veldig rart ikke andre fagfolk så dette. Hun ønsket å ta bilde av tungebåndet til datteren min før og etter klippet for å bruke i undervisning, da hun var er tydelig eksempel.

Datteren min var bare 6 uker gammel når tungebåndet ble klippet, men disse 6 ukene føltes som en evighet for meg som nybakt, sliten, utmattet og utbrent mamma som ikke hadde sovet mange timene disse ukene.

Uker preget med barnehyl som skjærer i en mors hjerte, en mor som føler seg hjelpesløs mens ungen har det vondt (magesmerter/kolikk-symptomer). Uker preget med sykdom og brystrelaterte plager. Uker som skulle være så fine, starten på det beste som har hendt oss, som endte i en mors kamp om å følge magefølelsen fordi det var noe galt.

At jeg selv måtte finne ut hva som var galt for at lille ikke skulle ha vondt i magen lenger, og at vi kunne amme uten at tårene spruter gjør meg glad, men samtidig så er jo dette noe helsepersonell faktisk skal kunne.

Endelig kunne lille få sove den dyrebare søvnen som er så viktig for små barns utvikling og helse. jeg kunne endelig bli frisk, føle meg uthvilt til å ta meg av babyen min og sårene mine kunne endelig gro.

Etter klippet forandret alt seg. Bokstavelig talt sekundet etter klippet, da frøkna ble lagt til, var det ikke vondt å amme. For første gang lå hun ikke like urolig på puppen. For første gang var det en rolig, søvnig og mett baby som hektet seg av puppen.

Det tok noen få uker med bøying og tøying av tunge, hyppig amming og hjelp av hjelpebryst for å øke melkeproduksjonen. Vi kunne endelig slutte med morsmelkerstatning. Samtidig ble sårene mindre og mindre, og for hver dag som gikk ble kolikksymptomene redusert til de var helt borte.

Problemet før klipp var at lille svelget mer luft enn melk til tross for tilsynelatende riktig sugetak, grunnet det stramme tungebåndet. For første gang nøt vi ammestunden og magefølelsen min var en helt annen. Den var god.

Tiden etter et klipp beskrives av noen som mye jobb og vanskelig – og det skal jeg ikke legge skjul på at det er. Men for oss så var tiden etter så mye lettere, til tross for mye jobb. Det ble en helt annen tilværelse for oss alle. For lille frøkna vår, for meg som mamma, for pappaen som stod rådløs på sidelinjen og prøvde å hjelpe til etter beste evne – og for oss som familie.

Klippet ble redningen, og var svaret på magefølelsen min. Jeg er også veldig glad for at vi gjorde det privat, hos folk som visste hva de drev med, som har oppdatert kunnskap, slik at det ble utført korrekt med en gang. Såret etter klippet grodde fort, og jenta vår gikk fra å ha konstante magesmerter til å bli en glad, mett og blid baby.

Jeg fikk også beskjed på denne klinikken at stramt tungebånd kan være arvelig, og at jeg også har stramt. Mine foreldre ble fortalt av fagpersoner at jeg var en sta baby siden jeg ikke tok pupp fra første stund. Jeg lærte 26 år senere at det stramme tungebåndet er den mest sannsynlige grunnen til at min mor ikke kunne amme meg.

Jeg fikk aldri særlig med melk igjen på den puppen jeg fikk brystbetennelse i, men vi klarte å øke produksjonen nok på den andre slik at vi kunne fullamme. Nå er datteren vår 14 mnd. og ammer enda litt.

Alle rundt meg; fagpersoner på helsestasjonen, samboeren, familie og venner skjønte ikke at jeg holdt ut ammingen slik vi hadde det og hadde stor forståelse for om jeg ville kaste inn håndkle og kun gi mme.

Dette ville kanskje gjort ting bedre for min del, men det ville ikke hatt noe å si for frøkna da kolikkplagene ikke ville bedres av den grunn. Heller forverres da vi så at skrikene og smertene var høyere og større etter å ha fått mme. Jeg stod på mitt, og etter 6 uker med blod, svette og tårer fant vi ut av det – VI KLARTE DET!

Ane Bampton Karlsen